Ord kan være skarpere enn sverd.

(Dette innlegget er skrevet over to dager, så beklager for at jeg motsier meg selv.)

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe nytt så tidlig etter det forrige innlegget, men hodet mitt har vært så fullt av de samme typer tanker at det snart renner over. 

Jeg vil nok si at jeg er en god person. Dette er kanskje den eneste gangen jeg klarer å si dette, fordi tankene mine om meg selv endrer seg raskere enn været. I akkurat dette øyeblikket syns jeg at jeg er en god person. Det vil ikke si at jeg tror evig høyt om meg selv, at jeg er kongelig eller en sankt. Å gjøre dumme valg og si slemme ting gjør deg ikke direkte til en dårlig person, lik som det å gjøre gode gjerninger ikke gjør deg til en god person. Hva jeg mener er at jeg har gjort dumme valg og sagt uintelligente ting, men jeg har lært av dette. Jeg vet at ting som har skjedd i fortiden ligger i fortiden, og i ettertid vet jeg at det har vært feil. På grunn av at jeg selv ikke har vært en engel i fortiden(men likevel ikke en djevel heller),  er jeg ganske åpen til at mennesker ikke er helt klare over at de sårer andre. Dette kan også være en konsekvens av at ei av jentene, som brukte å si stygge ting om meg på ungdomsskolen, nylig tok kontakt med meg og ba om unnskyldning. Det viser seg at hun har har slitt med angst og anger. Selv om det er i slike situasjoner jeg skulle ønske jeg kunne ha vært en større, bedre person og tilgitt henne, ga det seg ikke mulig. Vi snakket en stund, men jeg kommer ikke over tingene hun har sagt til meg i fortiden. For selv om jeg har gjort dumme ting, skjønner jeg ikke hvordan noen kunne ha gjort dumme ting.

Til deg A.M vil jeg bare si at jeg ønsker ikke at du skal føle skyld. Når det er sagt føler jeg fortsatt synd. Ikke synd på meg selv den dag i dag, men på jenta jeg var da du sa de tingene til meg. Da jeg var yngre enn jeg er nå, mer påvirkelig og mer naiv. Fordi det var da ordene dine hadde sterkest innflytelse på meg, og det er derfor jeg har bart på dem. Jeg har skrevet mange små avsnitt som skulle dedikeres til deg, som skulle svartmale deg, men jeg ventet med å publisere dette innlegget til jeg var i det beste humøret mulig. Hvis jeg hadde hatt en dårlig dag kunne jeg ha funnet på å ha sagt at du var kilden til alt galt som har skjedd meg, eller kanskje frata deg all skyld og heller anklage meg selv. Jeg kunne ha skrevet at jeg er den verste personen der er og at jeg har fortjent alt galt som har kommet min vei. Derfor skriver jeg at jeg er en god person, fordi jeg fortale aldri noen at de var verdiløse eller at de var en byrde.

Ord sårer. Ord kan være forferdelige vonde og sårende, og noen visse ord i visse sammenhenger kan være hundre ganger skarpere enn et sverd. Som for eksempel når de kommer fra mennesker som står deg nært, som du stoler på med livet ditt. Du føler deg selvsagt forrådt når mamma sier at du burde ta deg noen turer innom treningssenteret før sydenturen. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan si slike ting helt ute av det blå uten å tenke på konsekvensene ordene deres kan ha på de dem sier dem til. Måneder siden hadde jeg BMI langt under 15. Da sa hun at jeg var langt for tynn, spiste alt for lite, og at jeg hadde hatt en sunn vekt om jeg la på meg rundt femten kilo. Nå har jeg dradd i noe helt sinnsykt for å spise mer enn 300 kalorier daglig og har en BMI rundt 15 og lagt på meg rundt 6 kilo. Nå er jeg plutselig for feit og må trene for å bli 'bikiniklar'. Jeg husker jeg begynte å skrike der og da, og skrek i timesvis før jeg la meg. Hvorfor forstår ikke folk at ord gjør vondt?

Andre ganger kan det såre når ord du lengter ikke blir sagt. Jeg gikk hos min forrige psykolog for tre år. Gjennom denne tiden følte jeg ikke at jeg fikk noen type hjelp, for psyken min ble aldri noe bedre. Jeg husker en gang når jeg var hos henne gråt jeg. Jeg følte at alt ble ballet seg opp og ble verre og verre. Så jeg fortalte henne at jeg følte meg så fryktelig nedstemt, som i seg selv var vanskelig å si, men det var enda vanskeligere å høre hennes respons. Hun snakket så ned til meg, som om jeg var et lite barn som brukte store ord til å forklare små uviktige følelser. Det eneste psykologen min gjorde var å flytte våre ukentlige møter til månedlige. Det suger noe helt jævlig å ha smerten sin undervurdert. Hun ville ikke behandle meg, medisinere meg eller diagnosere meg. Da er det vel klart at ingenting ble bedre.

Det suger noe jævlig å ha folk som tviler på vanskene du har. Jeg har i alt for lenge syntes at min far og mor gjør dette. Siden jeg først begynte å snakke med en psykolog var dette noe vi aldri nevnte hjemme. De unngikk å snakke om dette foran søsknene mine og unngikk å snakke om det generelt. Det var som om jeg hadde fått influensa, og det å dra til psykologen et par ganger var smertestillende som eventuelt kom til å friskgjøre meg. Jeg føler meg alltid så dårlig med tanke på min mentale helse pga dette. Er jeg ikke syk nok? Er jeg ikke syk i det hele tatt? Er det bare lakk av sol og vitamin D som gjør meg deprimert? Bare popp et par piller så går det greit?

Jeg vil ende med å si unnskyld til min nærmeste venninne Natalie. Du vil ikke lese dette, men jeg har i vært fall sagt unnskyld til dette er lagt ut. Noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor jeg sårer deg. Jeg er aldri ufin med venner og fremmende, men når du er kommet så nært meg blir jeg redd. Du betyr så utrolig mye for meg, og likevel klarer jeg ikke å være ærlig og ordentlig med deg. Det er virkelig ikke med vilje, og det mener jeg. Når jeg har muligheten til å rette opp i ting, gjør jeg det ikke likevel og jeg vet ikke hvorfor. Du er den vakreste, varmeste personen jeg kjenner, og jeg skulle bare ønske jeg kunne vist deg dette, istedet for å ignorere deg. Når jeg sier kanskje, mener jeg nei, og forventer at alle andre skal forstå dette også. Dette er fordi jeg vil ikke si slike skarpe ord, jeg vil ikke du skal ta dem personlig. Noen ganger sier jeg kanskje når du spør om vi skal finne på noe, men og dette betyr at jeg ikke vil. Jeg skulle så gjerne ønske jeg ville, men noen ganger har jeg det så jævlig tungt og vanskelig at jeg ikke klarer. Jeg ønsker du ikke ventet på at jeg skulle komme til deg atter en gang. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde plaget og gjort deg så mye uvel. Alt i alt fortjener du så mye bedre enn meg, og jeg skulle ønske jeg ikke var deg til bry lenger.

Jeg håper dere alle kan gjøre bedre valg enn meg. Be om tilgivelse og tilgi, men samtidig ikke la noen ta deg for gitt og ikke la noen undervurdere dine vansker eller din ståpåvilje. Hvis du prøver hardt nok kan du gjøre hva faen du vil.

- Nyperosen

Min opplevelse med spiseforstyrrelser

Jeg er ærlig talt ikke sikker på hvorfor jeg deler dette. Jeg har i lang, lang tid tenkt at dette er noe jeg aldri kom til å dele. Spiseforstyrrelsen min har knyttelser til følelser av redsel og skam. Det er kanskje derfor jeg bestemte meg for at det første ordentlige innlegget på bloggen skulle være om dette. Jeg vil ikke lenger være redd og bekymre meg for hva andre vil tenke om jeg avslører mine vanskeligheter med spiseforstyrrelsen min. Jeg ønsker ikke å skjemme meg lenger over dette. Selv om jeg skriver under et pseudonym er det kraftig rart å skrive. Det legges så mye stigma rundt spiseforstyrrelser. Hvis du har anoreksi, så spiser du ikke, punktum, du er tynn som en inferius (skjelett), og det eneste du tenker på er at du skal bli tynnere og tynnere. I realiteten er det veldig sjeldent slik. Ihvertfall ikke i min situasjon.

Mitt første ordentlige møte med anoreksi skjedde i åttende. Jeg husker fortsatt så innmari godt hvorfor jeg plutselig startet med forstyrret spising. Ei jente i klassen sa jeg var tung, og ikke minst var Bikbok buksene i XS blitt trange på meg, og Gud forby om en voksende jente skulle trengt å gå opp en buksestørrelse. Igjennom mesteparten av åttende ville jeg hoppe over frokost, unngå lunsj og ta meg en bitteliten porsjon til middag. Så hadde jeg blitt så sulten at jeg overspiste og så stakk tannbørsten ned i halsen til maten kom opp igjen.

Ingenting ble bedre i niende, men i tiende ble det virkelig ille. Jeg sluttet for øyeblikket å kaste opp, men bare fordi jeg også sluttet å overspise. Jeg telte alle kaloriene jeg spiste, sammen med hvor mye sukker, fett og karbohydrater som var i maten. Hvis helse-appen sa jeg hadde fått i meg for mye sukker fra eplene jeg så elsket, drakk jeg en halvliter diett brus og kastet dem opp. Hvis jeg gikk over 300-400 kalorier kastet jeg det opp. Grunnen til at jeg plutselig ble så militant streng med meg selv er fordi jeg kjente en trang til å ta kontroll over noe i livet mitt. Alt rundt meg føltes ut som kaos og hodet mitt var et takras. Jeg sammenlignet alltid min prestasjon og mine karakterer med andres, og hvis jeg ikke var bedre skulle det straffes med å holde tilbake mat. I begynnelsen kjennes det ut som du har kontrollen over dette, men den mister du så utrolig lett og raskt.

Det handlet ikke så mye om å få femmere og seksere lengre, men om å være den tynneste i hvilket som helst rom jeg entret. Jeg hadde tenkt meg at da hadde de rundt meg sett hvor vanskelig jeg hadde det. Jeg krevde oppmerksomhet og omsorg så sterkt at jeg trodde at den eneste måten å få det på var å gjøre de rundt meg bekymret for meg. Dette var det eneste jeg tenkte på. Det var det jeg brukte all energien min på, derfor forsvant femmerne og sekserne på rekordfart.

Det å gjøre seg så oppmerksom på alt du spiser og være så besatt over å veie deg mange ganger daglig er så jævlig tungt. Dette følger meg uansett hvor jeg går. Når jeg er hjemme i sengen, når jeg er på skolen, når jeg er med venner eller ute med familien. Jeg tenker på mat, fruktsukker, kalorier og slike ting hele tiden, og dette går ut over alle disse tidligere nevnte faktorene. Jeg får ikke sove på natta, jeg klarer ikke å fokusere på skolen, jeg orker ikke å henge med venner som alle ser og har det så mye bedre enn meg og jeg klarer ikke å opprettholde gode, solide forhold, ikke med familiemedlem engang!

                                                  

Jeg bestemte meg for å legge til et bilde fra Desember 2016. Det ble ikke tatt da jeg veide minst, for de bildene eksisterer ikke lengre. De var så forferdelig groteske og urovekkende. Jeg klarte ikke å se på dem uten å skrike. Jeg har vært ekstremt undervektig, likevel fikk jeg aldri noen særlige kommentarer om dette. Det kan hende det var fordi ingen la merke til det. Tross alt så jeg det ikke selv. Jeg så det ikke når ringene mine ble for store, eller da bh-ene mine ikke lenger ble utfylt, og jeg så det heller ikke da buksene i XS ble for store og posete på meg.

Siden den tid, har jeg definitivt blitt mye bedre og friskere. Jeg er 7 kilo unna en sunn vekt. Allikevel tenker jeg stadig vekk at jeg må gå ned i vekt og bli like syltynn som jeg brukte å være. Dette kommer inn i en av grunnene jeg har og fortsatt holder vanskene mine med spiseforstyrrelsen min hemmelig. Folk skal ha det til seg at det er så lett å bli frisk fra anoreksi. Det er jo bare å spise for faen. Å fortsette å være syk er lett. Å være syk er så forferdelig lett. Det er bare å aktivt holde seg i rutinene sine. Ikke spis i dag, vei deg, tren, vei deg en gang til. Det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse derimot er så jævlig tungt og vanskelig. Det er å tvinge i seg frokost, lunsj, middag og kvelds. Det er å si imot alle de døvende stemmene i hodet og ignorere alle instinktene du har, uansett hvor ekkel, feit og ubrukelig du føler deg. Det er å spise så mye mer enn vanlig og ta det rolig på ettermiddagen isteden for å tilbringe kvelden på Stamina på tom mage. Det er kjempe vanskelig å stå imot trang du får til å falle tilbake i gamle rutiner, men allikevel må jeg, og jorden slutter ikke å snurre for å jobbe med meg. Presset på å bli frisk legger seg oppå alt annet. Jeg må spise nok så jeg ikke ligger våken i sengen med vondt i magen. Jeg må spise nok så jeg klarer å fokusere på skolen, så jeg ikke får dårlige karakterer. Jeg må prøve å ikke overtenke. Jeg må prøve å ikke tenke på hvor mye jeg legger på meg eller hvordan klærne mine ikke passer slik som de gjorde da jeg veide 10 kilo mindre. Jeg må prøve å ikke tenkte på hvordan jeg kan gå ned alt hvis jeg faller inn i gamle rutiner. 

Slik ender dette innlegget. Jeg har nylig klaget til bestevenninnen min om blogger (mental helseblogger spesielt) som ender innleggene sine uten en konklusjon. Så jeg er nok litt hyklersk på grunn av dette, men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli helt frisk. Selv om jeg klarer å legge på meg nok, kan det hende jeg fortsatt hopper over et par måltid eller forholder meg til et par matretter som føles trygge. Fordi å friskgjøre hjernen og sjelen er mye vanskeligere en å gå opp i vekt.

Det å bli frisk fra anoreksi betyr at du er så utenkelig sterk, du klarte å legge alle disse tankene og bekymringene til sides og bli bedre. Det er noe som virker umulig for meg. Jeg er sjalu på alle de sterke og vakre menneskene som klarer det, og om jeg blir en av dem blir det min største seier og overkommelse. Jeg lover megselv og alle andre som sliter, at det å kunne dra ut med venner på restaurant uten bekymringer, miste trangen til å straffe seg selv, feire og dra i bursdager uten angst og ha fred og elske seg selv fullt og genuint kommer til å føles så uendelig mye bedre enn det å ha gått ned et par kilo.

Du har null grunn til å straffe deg selv og all grunn til å ha det godt og elske deg selv.

- Nyperosen

En velkomst

Jeg har sittet og stirret på denne blanke siden helt siden jeg åpnet bloggen. Ord har bare strømmet inn i meg for å så forlate meg igjen. Hodet mitt er så fult at jeg ikke har peiling på hvor jeg skal begynne. Så det er her jeg begynner. Grunnen til at jeg bestemte meg for å starte en blogg er for å få ut en del av alle tankene som tar opp plass,  for å få det litt ryddigere oppi skallen. For det aller aller meste blir jeg å skrive om mental helse. Selv om det nok hadde vært godt å skrive dette for å inspirere, gjør jeg det mest for meg selv. For å ha en slags avkobling jeg kan uttrykke meg på. Vet ikke helt når det første ordentlige innlegget kommer ut, for selv om å blogge sikkert kan bli hjelpsomt har jeg også en ekstrem vanske med å forplikte meg. Vi får se.

- Nyperosen

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017
hits