Ord kan vre skarpere enn sverd.

(Dette innlegget er skrevet over to dager, s beklager for at jeg motsier meg selv.)

Jeg hadde ikke tenkt skrive noe nytt s tidlig etter det forrige innlegget, men hodet mitt har vrt s fullt av de samme typer tanker at det snart renner over. 

Jeg vil nok si at jeg er en god person. Dette er kanskje den eneste gangen jeg klarer si dette, fordi tankene mine om meg selv endrer seg raskere enn vret. I akkurat dette yeblikket syns jeg at jeg er en god person. Det vil ikke si at jeg tror evig hyt om meg selv, at jeg er kongelig eller en sankt. gjre dumme valg og si slemme ting gjr deg ikke direkte til en drlig person, lik som det gjre gode gjerninger ikke gjr deg til en god person. Hva jeg mener er at jeg har gjort dumme valg og sagt uintelligente ting, men jeg har lrt av dette. Jeg vet at ting som har skjedd i fortiden ligger i fortiden, og i ettertid vet jeg at det har vrt feil. P grunn av at jeg selv ikke har vrt en engel i fortiden(men likevel ikke en djevel heller),  er jeg ganske pen til at mennesker ikke er helt klare over at de srer andre. Dette kan ogs vre en konsekvens av at ei av jentene, som brukte si stygge ting om meg p ungdomsskolen, nylig tok kontakt med meg og ba om unnskyldning. Det viser seg at hun har har slitt med angst og anger. Selv om det er i slike situasjoner jeg skulle nske jeg kunne ha vrt en strre, bedre person og tilgitt henne, ga det seg ikke mulig. Vi snakket en stund, men jeg kommer ikke over tingene hun har sagt til meg i fortiden. For selv om jeg har gjort dumme ting, skjnner jeg ikke hvordan noen kunne ha gjort s dumme ting.

Til deg A.M vil jeg bare si at jeg nsker ikke at du skal fle skyld. Nr det er sagt fler jeg fortsatt synd. Ikke synd p meg selv den dag i dag, men p jenta jeg var da du sa de tingene til meg. Da jeg var yngre enn jeg er n, mer pvirkelig og mer naiv. Fordi det var da ordene dine hadde sterkest innflytelse p meg, og det er derfor jeg har bart p dem. Jeg har skrevet mange sm avsnitt som skulle dedikeres til deg, som skulle svartmale deg, men jeg ventet med publisere dette innlegget til jeg var i det beste humret mulig. Hvis jeg hadde hatt en drlig dag kunne jeg ha funnet p ha sagt at du var kilden til alt galt som har skjedd meg, eller kanskje frata deg all skyld og heller anklage meg selv. Jeg kunne ha skrevet at jeg er den verste personen der er og at jeg har fortjent alt galt som har kommet min vei. Derfor skriver jeg at jeg er en god person, fordi jeg fortale aldri noen at de var verdilse eller at de var en byrde.

Ord srer. Ord kan vre forferdelige vonde og srende, og noen visse ord i visse sammenhenger kan vre hundre ganger skarpere enn et sverd. Som for eksempel nr de kommer fra mennesker som str deg nrt, som du stoler p med livet ditt. Du fler deg selvsagt forrdt nr mamma sier at du burde ta deg noen turer innom treningssenteret fr sydenturen. Jeg skjnner ikke hvordan folk kan si slike ting helt ute av det bl uten tenke p konsekvensene ordene deres kan ha p de dem sier dem til. Mneder siden hadde jeg BMI langt under 15. Da sa hun at jeg var langt for tynn, spiste alt for lite, og at jeg hadde hatt en sunn vekt om jeg la p meg rundt femten kilo. N har jeg dradd i noe helt sinnsykt for spise mer enn 300 kalorier daglig og har en BMI rundt 15 og lagt p meg rundt 6 kilo. N er jeg plutselig for feit og m trene for bli 'bikiniklar'. Jeg husker jeg begynte skrike der og da, og skrek i timesvis fr jeg la meg. Hvorfor forstr ikke folk at ord gjr vondt?

Andre ganger kan det sre nr ord du lengter ikke blir sagt. Jeg gikk hos min forrige psykolog for tre r. Gjennom denne tiden flte jeg ikke at jeg fikk noen type hjelp, for psyken min ble aldri noe bedre. Jeg husker en gang nr jeg var hos henne grt jeg. Jeg flte at alt ble ballet seg opp og ble verre og verre. S jeg fortalte henne at jeg flte meg s fryktelig nedstemt, som i seg selv var vanskelig si, men det var enda vanskeligere hre hennes respons. Hun snakket s ned til meg, som om jeg var et lite barn som brukte store ord til forklare sm uviktige flelser. Det eneste psykologen min gjorde var  flytte vre ukentlige mter til mnedlige. Det suger noe helt jvlig ha smerten sin undervurdert. Hun ville ikke behandle meg, medisinere meg eller diagnosere meg. Da er det vel klart at ingenting ble bedre.

Det suger noe jvlig ha folk som tviler p vanskene du har. Jeg har i alt for lenge syntes at min far og mor gjr dette. Siden jeg frst begynte snakke med en psykolog var dette noe vi aldri nevnte hjemme. De unngikk snakke om dette foran ssknene mine og unngikk snakke om det generelt. Det var som om jeg hadde ftt influensa, og det dra til psykologen et par ganger var smertestillende som eventuelt kom til friskgjre meg. Jeg fler meg alltid s drlig med tanke p min mentale helse pga dette. Er jeg ikke syk nok? Er jeg ikke syk i det hele tatt? Er det bare lakk av sol og vitamin D som gjr meg deprimert? Bare popp et par piller s gr det greit?

Jeg vil ende med si unnskyld til min nrmeste venninne Natalie. Du vil ikke lese dette, men jeg har i vrt fall sagt unnskyld til dette er lagt ut. Noen ganger skjnner jeg ikke hvorfor jeg srer deg. Jeg er aldri ufin med venner og fremmende, men nr du er kommet s nrt meg blir jeg redd. Du betyr s utrolig mye for meg, og likevel klarer jeg ikke vre rlig og ordentlig med deg. Det er virkelig ikke med vilje, og det mener jeg. Nr jeg har muligheten til rette opp i ting, gjr jeg det ikke likevel og jeg vet ikke hvorfor. Du er den vakreste, varmeste personen jeg kjenner, og jeg skulle bare nske jeg kunne vist deg dette, istedet for ignorere deg. Nr jeg sier kanskje, mener jeg nei, og forventer at alle andre skal forst dette ogs. Dette er fordi jeg vil ikke si slike skarpe ord, jeg vil ikke du skal ta dem personlig. Noen ganger sier jeg kanskje nr du spr om vi skal finne p noe, men og dette betyr at jeg ikke vil. Jeg skulle s gjerne nske jeg ville, men noen ganger har jeg det s jvlig tungt og vanskelig at jeg ikke klarer. Jeg nsker du ikke ventet p at jeg skulle komme til deg atter en gang. Jeg skulle nske jeg ikke hadde plaget og gjort deg s mye uvel. Alt i alt fortjener du s mye bedre enn meg, og jeg skulle nske jeg ikke var deg til bry lenger.

Jeg hper dere alle kan gjre bedre valg enn meg. Be om tilgivelse og tilgi, men samtidig ikke la noen ta deg for gitt og ikke la noen undervurdere dine vansker eller din stpvilje. Hvis du prver hardt nok kan du gjre hva faen du vil.

- Nyperosen

Min opplevelse med spiseforstyrrelser

Jeg er rlig talt ikke sikker p hvorfor jeg deler dette. Jeg har i lang, lang tid tenkt at dette er noe jeg aldri kom til dele. Spiseforstyrrelsen min har knyttelser til flelser av redsel og skam. Det er kanskje derfor jeg bestemte meg for at det frste ordentlige innlegget p bloggen skulle vre om dette. Jeg vil ikke lenger vre redd og bekymre meg for hva andre vil tenke om jeg avslrer mine vanskeligheter med spiseforstyrrelsen min. Jeg nsker ikke skjemme meg lenger over dette. Selv om jeg skriver under et pseudonym er det kraftig rart skrive. Det legges s mye stigma rundt spiseforstyrrelser. Hvis du har anoreksi, s spiser du ikke, punktum, du er tynn som en inferius (skjelett), og det eneste du tenker p er at du skal bli tynnere og tynnere. I realiteten er det veldig sjeldent slik. Ihvertfall ikke i min situasjon.

Mitt frste ordentlige mte med anoreksi skjedde i ttende. Jeg husker fortsatt s innmari godt hvorfor jeg plutselig startet med forstyrret spising. Ei jente i klassen sa jeg var tung, og ikke minst var Bikbok buksene i XS blitt trange p meg, og Gud forby om en voksende jente skulle trengt g opp en buksestrrelse. Igjennom mesteparten av ttende ville jeg hoppe over frokost, unng lunsj og ta meg en bitteliten porsjon til middag. S hadde jeg blitt s sulten at jeg overspiste og s stakk tannbrsten ned i halsen til maten kom opp igjen.

Ingenting ble bedre i niende, men i tiende ble det virkelig ille. Jeg sluttet for yeblikket kaste opp, men bare fordi jeg ogs sluttet overspise. Jeg telte alle kaloriene jeg spiste, sammen med hvor mye sukker, fett og karbohydrater som var i maten. Hvis helse-appen sa jeg hadde ftt i meg for mye sukker fra eplene jeg s elsket, drakk jeg en halvliter diett brus og kastet dem opp. Hvis jeg gikk over 300-400 kalorier kastet jeg det opp. Grunnen til at jeg plutselig ble s militant streng med meg selv er fordi jeg kjente en trang til ta kontroll over noe i livet mitt. Alt rundt meg fltes ut som kaos og hodet mitt var et takras. Jeg sammenlignet alltid min prestasjon og mine karakterer med andres, og hvis jeg ikke var bedre skulle det straffes med holde tilbake mat. I begynnelsen kjennes det ut som du har kontrollen over dette, men den mister du s utrolig lett og raskt.

Det handlet ikke s mye om f femmere og seksere lengre, men om vre den tynneste i hvilket som helst rom jeg entret. Jeg hadde tenkt meg at da hadde de rundt meg sett hvor vanskelig jeg hadde det. Jeg krevde oppmerksomhet og omsorg s sterkt at jeg trodde at den eneste mten f det p var gjre de rundt meg bekymret for meg. Dette var det eneste jeg tenkte p. Det var det jeg brukte all energien min p, derfor forsvant femmerne og sekserne p rekordfart.

Det  gjre seg s oppmerksom p alt du spiser og vre s besatt over veie deg mange ganger daglig er s jvlig tungt. Dette flger meg uansett hvor jeg gr. Nr jeg er hjemme i sengen, nr jeg er p skolen, nr jeg er med venner eller ute med familien. Jeg tenker p mat, fruktsukker, kalorier og slike ting hele tiden, og dette gr ut over alle disse tidligere nevnte faktorene. Jeg fr ikke sove p natta, jeg klarer ikke fokusere p skolen, jeg orker ikke henge med venner som alle ser og har det s mye bedre enn meg og jeg klarer ikke opprettholde gode, solide forhold, ikke med familiemedlem engang!

                                                  

Jeg bestemte meg for legge til et bilde fra Desember 2016. Det ble ikke tatt da jeg veide minst, for de bildene eksisterer ikke lengre. De var s forferdelig groteske og urovekkende. Jeg klarte ikke se p dem uten skrike. Jeg har vrt ekstremt undervektig, likevel fikk jeg aldri noen srlige kommentarer om dette. Det kan hende det var fordi ingen la merke til det. Tross alt s jeg det ikke selv. Jeg s det ikke nr ringene mine ble for store, eller da bh-ene mine ikke lenger ble utfylt, og jeg s det heller ikke da buksene i XS ble for store og posete p meg.

Siden den tid, har jeg definitivt blitt mye bedre og friskere. Jeg er 7 kilo unna en sunn vekt. Allikevel tenker jeg stadig vekk at jeg m g ned i vekt og bli like syltynn som jeg brukte vre. Dette kommer inn i en av grunnene jeg har og fortsatt holder vanskene mine med spiseforstyrrelsen min hemmelig. Folk skal ha det til seg at det er s lett bli frisk fra anoreksi. Det er jo bare spise for faen.  fortsette vre syk er lett. vre syk er s forferdelig lett. Det er bare aktivt holde seg i rutinene sine. Ikke spis i dag, vei deg, tren, vei deg en gang til. Det bli frisk fra en spiseforstyrrelse derimot er s jvlig tungt og vanskelig. Det er tvinge i seg frokost, lunsj, middag og kvelds. Det er si imot alle de dvende stemmene i hodet og ignorere alle instinktene du har, uansett hvor ekkel, feit og ubrukelig du fler deg. Det er spise s mye mer enn vanlig og ta det rolig p ettermiddagen isteden for tilbringe kvelden p Stamina p tom mage. Det er kjempe vanskelig st imot trang du fr til falle tilbake i gamle rutiner, men allikevel m jeg, og jorden slutter ikke snurre for jobbe med meg. Presset p bli frisk legger seg opp alt annet. Jeg m spise nok s jeg ikke ligger vken i sengen med vondt i magen. Jeg m spise nok s jeg klarer fokusere p skolen, s jeg ikke fr drlige karakterer. Jeg m prve ikke overtenke. Jeg m prve ikke tenke p hvor mye jeg legger p meg eller hvordan klrne mine ikke passer slik som de gjorde da jeg veide 10 kilo mindre. Jeg m prve ikke tenkte p hvordan jeg kan g ned alt hvis jeg faller inn i gamle rutiner. 

Slik ender dette innlegget. Jeg har nylig klaget til bestevenninnen min om blogger (mental helseblogger spesielt) som ender innleggene sine uten en konklusjon. S jeg er nok litt hyklersk p grunn av dette, men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til bli helt frisk. Selv om jeg klarer legge p meg nok, kan det hende jeg fortsatt hopper over et par mltid eller forholder meg til et par matretter som fles trygge. Fordi friskgjre hjernen og sjelen er mye vanskeligere en g opp i vekt.

Det  bli frisk fra anoreksi betyr at du er s utenkelig sterk, du klarte legge alle disse tankene og bekymringene til sides og bli bedre. Det er noe som virker umulig for meg. Jeg er sjalu p alle de sterke og vakre menneskene som klarer det, og om jeg blir en av dem blir det min strste seier og overkommelse. Jeg lover megselv og alle andre som sliter, at det kunne dra ut med venner p restaurant uten bekymringer, miste trangen til straffe seg selv, feire og dra i bursdager uten angst og ha fred og elske seg selv fullt og genuint kommer til fles s uendelig mye bedre enn det ha gtt ned et par kilo.

Du har null grunn til straffe deg selv og all grunn til ha det godt og elske deg selv.

- Nyperosen

En velkomst

Jeg har sittet og stirret p denne blanke siden helt siden jeg pnet bloggen. Ord har bare strmmet inn i meg for s forlate meg igjen. Hodet mitt er s fult at jeg ikke har peiling p hvor jeg skal begynne. S det er her jeg begynner. Grunnen til at jeg bestemte meg for starte en blogg er for f ut en del av alle tankene som tar opp plass,  for f det litt ryddigere oppi skallen. For det aller aller meste blir jeg skrive om mental helse. Selv om det nok hadde vrt godt skrive dette for inspirere, gjr jeg det mest for meg selv. For ha en slags avkobling jeg kan uttrykke meg p. Vet ikke helt nr det frste ordentlige innlegget kommer ut, for selv om blogge sikkert kan bli hjelpsomt har jeg ogs en ekstrem vanske med forplikte meg. Vi fr se.

- Nyperosen

Les mer i arkivet September 2017 August 2017
hits